 
-
| Name |
Lene Stølen |
| Gender |
Female |
| Person ID |
I256 |
Cecilie Family |
| Last Modified |
25 Sep 2016 |
-
| Notes |
- KLEPP (VG) Lene Stølen (34) vil aldri få svar på hvorfor hennes egen far tok livet av hele familien hennes i 2003. Men hun har aldri hatet ham for det.
AV CHRISTINA QUIST FOTO: MARIE VON KROGH
PUBLISERT 24.09.2016
På Sveio skule står en pult i det lille klasserommet tom. Kun to av de tre elevene i spesialklassen har møtt opp denne mandagen i midten av januar. Ingen vet hvor den tredje har blitt av.
Noen kilometer unna ligger en rød enebolig på Våga. Huset, som vanligvis er fylt av liv når helgen har gått over i hverdag, er mørklagt. Gardinene er trukket for, bilen står urørt og kald på gårdsplassen. Når telefonen ringer er det ingen som svarer. Det er ingen som åpner den låste inngangsdøren til familien Stølen denne mandagsmorgenen.
GOD PAPPA: Guttejenta Lene ble ofte med sin far Oddvard når han kjørte traktor, støpte mur eller hugget ved. Faren var en god og snill mann, og en fantastisk pappa, forteller hun. Foto: PRIVAT.
Sveiodrapene 2003. En hel familie nær utslettet over natten. Kun den eldste datteren er fremdeles i live. Lene Stølen (nå 34) var ikke hjemme da faren regelrett henrettet kona og sine to yngste døtre før han selv tok sitt eget liv.
BLE RASENDE
– Familietragedie? At søsteren min har drept hele familien min? At pappa har? Eller mamma? Hva faen er det du antyder?
At det var en tragedie var det ingen som behøvde å opplyse Lene om. Men nå var den da 21-årige jenta rasende. Hun ristet ukontrollert, ba politikvinnen som satt på andre siden av bordet om å begynne å gjøre jobben sin, ba henne skjerpe seg, ba henne slutte å komme med så hinsides syke anklager.
KJERNEFAMILIE: Mamma Kari var hjemmeværende for å ta seg av sine tre døtre. Her er hun sammen med Nora (i midten) og Lene på kjøkkenet i eneboligen på Våga. Foto: PRIVAT.
Det var knapt ett døgn siden den lyshårede jenta hadde fått beskjed om at hun var blitt foreldreløs, at hennes mamma Kari (48) og pappa Oddvard (50) ikke levde lengre, at hennes søstre Nora (18) og Stina (12) aldri ville bli eldre. Og her satt den uniformerte damen og antydet at det var en av hennes kjæreste som hadde drept hele familien?
Det er tidlig på morgenen mandag 20. januar 2003 at en drosje kjører langs den regnvåte grusveien som snor seg gjennom landskapet i Sveio. Sjåføren kjører forbi den ene hytta som ligger i området, kjører opp på toppen av den lille haugen, tråkker på bremsene når han svinger inn på gårdstunet.
GNAGENDE FØLELSE
Han blir stående og vente, men Stina (12) kommer aldri. Det bekymrer sjåføren, det er unormalt at han ikke har fått beskjed om at den multihandikappede jenta skal være hjemme fra skolen.
SAVNER FAREN – For meg er det vanskelig å være rasende på ham. For han var ikke seg selv, det var ikke min pappa som gjorde dette, sier Lene Stølen i dag. Foto: MARIE VON KROGH, VG.
I Haugesund har Lene og samboeren nettopp kommet seg til kjøpesenteret, de har bodd sammen i ett år og denne formiddagen skal de handle og kose seg. Telefonen fra lillesøsterens skole opprører henne ikke særlig, det kan jo finnes utallige forklaringer på hvorfor foreldrene hennes ikke svarer. De kan ha reist bort på impuls, de kan ha forsovet seg. Likevel får hun en gnagende følelse som gjør at de drar hjem. I den lille bygda knappe to mil unna settes jungeltelegrafen i sving, telefonene blir flere, venner og familie er bekymret. Selv tør ikke Lene å ringe sine foreldre.
– Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje var jeg redd for svaret. Det var jo åpenbart noe som ikke stemte.
Hun tar en pause.
– Bilen var jo hjemme, men det var ikke liv i huset. Er det merkelig å si at jeg tenkte at de hadde blitt kidnappet?
SOLSTRÅLE: Familiens yngstejente, Stina (12), var multihandikappet, og det finnes ikke et bilde av henne hvor hun ikke smiler. Lene beskriver søsteren som familiens maskot. Foto: PRIVAT.
Det er hennes daværende samboer som må ta imot telefonen med Lenes gråtende bestevenninne i den andre enden. Hun står utenfor eneboligen i Sveio, og har nettopp vært vitne til det bunnfortvilte skriket til Lenes inngiftede fetter da han tok seg inn i huset, sett ham løpe ut av døren, ute av stand til å finne ord og med kun en håndbevegelse forsøke å forklare hva han nettopp har sett innenfor veggene. Ansiktet til samboeren blekner når han overrekkes beskjeden.
– Hæ? Alle fire? stotrer han.
ALLTID EN VITS PÅ LUR
De er døde. Lenes mamma, pappa og to lillesøstre. Budskapet er for overveldende til å ta inn over seg. Det var jo kun få dager siden de hadde vært på besøk hos henne i Haugesund, de hadde kost seg så mye. Moren hadde hatt med kake. Faren hadde hatt med sin egenkomponerte fiskesuppe uten fisk, den han kokte på kraft av torsk, som han lagde til døtrene fordi han visste at hverken Lene eller Nora var begeistret for sjømat. De hadde vært der sammen i leiligheten hennes, i levende live. Og nå var de borte.
– Først tenkte jeg at det var en gasslekkasje, men jeg fikk det ikke til å stemme fordi hunden min satt livredd i stua hjemme på Sveio. Da var jeg sikker på at det var drap, og jeg skulle selv drepe den som hadde gjort dette mot familien min. For vi trodde jo alle først at det var noen utenforstående som sto bak.
LYKKELIGE: Kari og Oddvard hadde vært sammen siden begynnelsen av 20-årene, og lykken var stor da deres førstefødte datter Lene kom til verden. Her er de nybakte foreldrene sammen på dåpsdagen hennes. Foto: PRIVAT.
Nå måtte den 21 år gamle jenta planlegge begravelsen til hele sin familie. Hun måtte velge kister, blomster og sanger som skulle bli sunget av mennesker i det som senere ble en mer enn overfylt kirke. Samtidig måtte hun ta inn over seg brutaliteten over at det var hennes egen far som var ansvarlig for drapene.
Hvordan kunne han gjøre dette? Hennes far, som var så snill, så god, så morsom. Hennes far som alltid hadde en vits på lur, som stelte så fint i hagen hjemme, som tok så godt vare på både henne, moren og søstrene hennes.
– Jeg var en guttejente, og pappa ville alltid at jeg skulle gjøre gutteting med ham. Så jeg var ofte med når han hugget ved, malte huset eller kjørte traktor. Av og til følte jeg at jeg var gutten han aldri fikk. Han var virkelig en god mann og en fantastisk far, minnes hun.
VIL ALDRI FÅ SVAR
Politiet mener drapene skjedde natt til søndag, halvannet døgn før familien ble funnet. Det har vært en kamp om livet på soverommet i eneboligen. Politiet mener faren først drepte Nora, med moren som vitne, før hun selv ble drept av ektemannen gjennom over 20 år. Deretter har han gått i ring i stua, kanskje har han innsett hva han har gjort, funnet ut at han ikke kan leve videre med det. For han gikk deretter inn på soverommet til minstejenta Stina og kvalte henne mens hun sov, før han til slutt endte sitt eget liv.
Hvorfor vil Lene aldri få vite. Det hele fremsto som uforståelig, for både familien, lokalsamfunnet og politiet. De har aldri klart å finne noe motiv for drapene.
FAMILIETID: I det landlige huset på Sveio vokste Lene opp sammen med sine søstre og foreldre. Her er storesøsteren med når mamma Kari gir lillesøster Nora et bad. Foto: PRIVAT.
Gjennom årene har Lene selv forsøkt å søke svar. Kanskje skyldtes det farens bekymring over at han hadde blitt permittert fra jobben som skipper noen måneder tidligere?
Kanskje skyldtes det at han slet økonomisk, og var redd for hvordan det ville påvirke familien?
Men det var ingen som hadde sett noen faresignaler, og faren klaget aldri selv over at det gikk inn på ham.
Hvordan lever man videre når man har mistet hele familien sin?
Lene stølen (34)
– Politiet mener han kan ha gått inn i en psykose den natten. Og det har jeg så lyst til å tro på. Men noe virkelig svar vil jeg aldri få, medgir hun.
I dag har det gått 13 år. Lene har blitt voksen. Hun har bosatt seg med samboer på Klepp utenfor Stavanger, og har selv blitt mor til to små gutter. Det har vært en lang vei, men nå er livet godt.
– Hvordan lever man videre når man har mistet hele familien sin?
Lene gjentar spørsmålet lavt for seg selv. Sukker tungt mens hun tygger på ordene.
– Hva annet skulle jeg gjøre?
Les også: VG mener: 150 drap for mye
SAVNER HAM LIKE MYE SOM DE ANDRE
Hun mener det er takket være den resterende familien, og spesielt hennes søskenbarn som nærmest har fungert som en mor for henne i årene etter drapene, at hun har klart seg.
– Hadde jeg valgt å stenge inne følelsene mine, unnlatt å snakke om det, da tror jeg også at jeg hadde slitt. Men jeg har snakket så mye om det gjennom årene, og det har vært viktig, sier hun.
SORG: Lene måtte gå videre i livet uten sin nærmeste familie. Det har vært tøft, men hun har klart seg. Foto: MARIE VON KROGH, VG.
Hun har aldri hatet faren. Hun finner trøst i at han trolig har vært utilregnelig da han begikk drapene, hun klarer ikke finne mening i noe annet.
– For meg er det vanskelig å være rasende på ham. For han var ikke seg selv, det var ikke min pappa som gjorde dette.
Hun vrir fingrene inn i hverandre, kikker ut i luften. Selv om hun ikke har vært rasende, tok det tid før hun klarte å tilgi.
– Det er en vanskelig ting å tilgi. Han har tatt alle fra meg. Men jeg savner ham like mye som alle de andre. Det jeg er litt forbanna for, er at han ikke tok seg tid til å skrive et brev. Om det bare hadde vært «Unnskyld, Lene».
FÆRRE DREPER PARTNEREN OG TAR SITT EGET LIV
De siste seks årene har det vært færre partnerdrap hvor gjerningsmannen tar sitt liv i etterkant.
VG har gjennomgått alle drap i Norge siden 2000, og gransket sakene hvor offeret er drept av sin partner eller tidligere partner.
FAMILIEDRAP: I 2003 ble en hel familie nær utslettet i Sveio da far drepte kona og sine to yngste døtre før han tok sitt eget liv. Foto: HALLGEIR VÅGENES, VG.
På begynnelsen av 2000-tallet var det flere saker hvor gjerningspersonen, alle menn, drepte sin partner for deretter å ta sitt eget liv. De siste seks årene har disse drapene blitt betydelig redusert år for år. I 2000 var det syv slike drap, mens det i 2015 var ett.
Se spesialen her: VG har kartlagt alle partnerdrap siden 2000
– Ofte forstår ikke pårørende hvorfor drapene har skjedd, de har fremstått som velfungerende i samfunnet. Dem som eventuelt har visst om problemer, er ofte blant de drepte, sier Siri Lerstøl Olsen, en av forfatterne bak boken «Mord-selvmord i nære relasjoner».
SLIK KAN DU FÅ HJELP
Frykter du at du kan bli voldelig?
Mental Helse: 116 123
Kirkens SOS: 22 40 00 40
Mannstelefonen: 22 34 09 60
Alternativ til vold: 22 34 09 60
Anonyme Narkomane: 90 52 93 59
Blir du utsatt for vold?
Kontakt lokalt politi på telefon 02800 og anmeld drapstrusler eller drapsforsøk. Politiet kan også hjelpe deg til familievoldskoordinator. Du kan også kontakte lokalt krisesenter.
Hvis du er barn og er redd for noen:
Snakk med helsesøster eller en annen voksen du stoler på, for eksempler på skolen.
Alarmtelefon for barn og unge: 116 111
Kors på halsen: 800 333 21
Kirkens SOS: 22 40 00 40
SAMMENLIGNES MED ÆRESDRAP
I samme tidsrom som partnerdrap med påfølgende selvmord har gått ned, består en stadig større andel gjerningspersoner bak tradisjonelle partnerdrap av innvandrere. Det mener Olsen kan ha en sammenheng.
De fant at flere av de såkalte familiedrapene kunne sammenlignes med æresdrap fordi det handlet om tap av ansikt. Mennene som tok livet av familien og seg selv var etniske nordmenn som ofte hadde vært i en tapssituasjon, om det var samlivsbrudd, tap av arbeid eller lavere økonomisk status.
– Forskjellen fra vår kultur til kulturer der æresdrap skjer, er at det i andre kulturer kan ligge en slags aksept for å ta livet av den som har vanæret personen. Derfor kan det være lettere å leve videre for disse. Men her finnes ingen som støtter denne typen drap, det kan være derfor etniske nordmenn ofte tar sitt eget liv samtidig, sier Olsen og legger til:
– Mennene som tok livet av familien og seg selv var etniske nordmenn som ofte hadde vært i en tapssituasjon, om det var samlivsbrudd, tap av arbeid, eller lavere økonomisk og sosial status
MENN I KRISE
Voldsforsker ved Politihøgskolen, Ragnhild Bjørnebekk, forteller at drap med påfølgende selvdrap oftest utføres av menn, og av menn som er i krise. Det er også ofte menn fra høyere sosiale lag, som i noen tilfeller har fryktet å miste ansikt.
– Det kan være at de har mistet jobben sin, at økonomien går dårlig eller andre faktorer som truer identiteten og følelsen av å mestre tilværelsen. Det kan i noen tilfeller dreie seg om et brudd eller en skilsmisse, men stort sett er det en kritisk ytre belastning som påvirker, sier hun.
Når menn dreper og deretter utfører selvdrap, er det ofte ikke snakk om en impulshandling, snarere et planlagt drap.
Ragnhild Bjørnebekk, voldsforsker ved Politihøgskolen
I VGs kartlegging har denne typen drap kun vært begått av menn, men Bjørnebekk forteller at det også har hendt at kvinner dreper sine barn og så seg selv. Kvinner dreper i disse tilfellene sjelden sin partner.
– Når menn dreper og deretter utfører selvdrap, er det ofte ikke snakk om en impulshandling, snarere et planlagt drap, sier hun.
|
|
